TA PÅ DERE GUDS FULLE RUSTNING

«Spør etter Herren og hans kraft, søk alltid hans åsyn!»

‭‭Salmene‬ ‭105:4‬ ‭NB‬‬

«For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle 
rustning på, så dere kan gjøre motstand på 
den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes
brennende piler med. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.»

‭‭Efeserne‬ ‭6:10-18‬

Dette er en personlig historie, fra jeg var fyr og flamme til jeg ble frarøvet alt av djevelen og at han sløvet mitt sinn fordi jeg ikke tok på meg Guds fulle rustning... Og veien tilbake til min første kjærlighet til Jesus hvor flammen ble tent på ny.

I ungdomstiden hadde jeg flere sterke 
opplevelser med Gud og ville leve med Gud og for Gud... Jeg var aktiv på mange områder. Men etterhvert slumret jeg i mitt bønneliv, jeg glemte min personlige tid sammen med Gud... men fortsatte å tjene aktivt. Tjenesten ble viktigere enn min personlige tid med Gud. Det var en stor 
bom i livet mitt... Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i livet nå om jeg hadde hatt samme iveren etter å tjene Gud hele tiden men samtidig stor iver i å søke Guds ansikt, Hans kraft og å lese Guds ord. Det å ta på Guds fulle rustning, kle meg i Guds kraft fra det høye. Nå har jeg innsett hvor 
viktig det er og vil ta på meg rustningen hver dag for resten av mitt liv.

Jeg var med i mye bra arbeid og det var givende. Men siden jeg ble sløvere i bønnelivet og i bibelen (hadde jo lest mye og kunne sitere mange skriftsteder utenat
så tenkte nok at det ikke var så viktig), så ble jeg angrepet av djevelen. 

Noe av tingene jeg var med i: Startet dansegruppe i menigheten som holdt på i mange år, var med i lovsangen, ledet ei søndagsskolegruppe, leder for bibelgruppe for ungdom, var med i barnekoret, jeg vitnet, innledet møter, dro alene ned til sarons dal hvor jeg ble med Jesus Revolution til Sicilia, Italia uten å kjenne en sjel som var med. Der forkynte vi ordet på torg og gater, ledet mennesker til Jesus, ba for syke, danset og dramatiserte.

Jeg kom hjem fra en reise i Afrika hvor det hadde skjedd masse under og mirakler. Og det var også demonutdrivelser. Dette var jeg med på... Djevelen så meg som en trussel som Gud brukte til å utrette mye, og når jeg ble sløv i mitt bønneliv 

og bibelliv ga jeg djevelen rom... Han 
kunne angripe meg når jeg ikke var beskyttet i bønn og Guds ord... Jeg var jo ikke ikledd Guds fulle rustning. Rett før jeg reiste til Afrika hadde jeg blitt spurt om å bli ungdomsleder i en pinsemenighet på Østlandet.

Men da jeg kom hjem fra Afrika ble jeg angrepet fra djevelen så til de grader. Jeg så det ikke en gang... Jeg gikk inn i en skikkelig depresjon og nedstemthet, ble motløs, alt ble mørkt og tungt. Kanskje jeg 

ble plaget av de onde åndene jeg hadde vært med å drevet ut. Kristne kan ikke bli 
besatt av onde ånder, men de kan nok plage oss, og djevelen kan stjele, myrde og ødelegge for oss når vi ikke er våkne. Jeg fikk også smerter i kroppen. Og jeg klarte ikke sitere bibelvers for meg heller, siden 
djevelen sløvet meg. Jeg sluttet i alle tjenester, sa nei til oppdrag jeg ellers ville 
sett på med glede... Og i stedet for å søke Gud, sluttet jeg helt å be, orket ikke å gå på møter... og jeg ble sløv på alle måter... Jeg ble påminnet om negative ting fra fortiden og glemte det gode som hadde 
skjedd. Djevelen virkelig forblindet mine øyne. Det ble et slør foran øynene mine, så 
jeg glemte til og med alt det jeg hadde vært med på av mirakler osv...

Djevelen har kommet for å stjele myrde og ødelegge, og jammen har han stjålet nok år 
fra meg. Slo meg med dårlig helse, ga meg motløshetens Ånd og stjal gleden og mye 
mer.

Men Gud så meg og ville være nær meg. 

Jeg kom jeg nå til å tenke på en opplevelse i en barnehage jeg jobbet i når jeg hadde det som tøffest, før deg begynte å bli litt bedre. En engel eller Jesus åpenbarte seg 
for ei lita førskolejente i barnehagen jeg 
jobbet i... Heller ikke det så jeg som at gjaldt meg. Og akkurat nå kom det opp i minnet mitt, og tårene presser på... Han var der i stormen og jeg så det ikke. Jeg sto i hovedrommet i barnehagen da  4-5 åringen sperret opp øynene å kikket opp. 
«Hvem er den mannen som står bak deg»,
 sa hun. Jeg snudde meg selvsagt og sa: «Det er ingen der». Jenta: « Jo, han står jo rett bak deg». Meg: «Hvordan ser han ut»? Jenta: «Han er høy og har hvite klær».  Resten av samtalen husker jeg ikke. Men jeg tror ikke jeg helt forsto hva hun 
så... Nå forstår jeg at det må ha vært en 
engel eller Jesus, og at det kanskje var en beskjed fra oven om at jeg er beskyttet eller har en engel som følger meg.

Etter mye om og men ble livet litt bedre å leve, Jeg reiste et år på bibelskole hvor jeg 
fant mannen som jeg er gift og fikk tre barn... tok meg i sammen og ting gikk bedre... Men gleden og iveren over å be, lese bibelen og tjene Gud ble borte. Sløvheten forsvant ikke og jeg følte at noe 
ikke var som det skulle. Jeg følte at Gud var milevis unna meg... Jeg følte at jeg ikke 
var verdt noe lenger, følte meg mislykka og at jeg ikke kunne bidra med noe særlig... Levde i overbevisning om at Gud bryr seg om alle andre, men ikke meg. Trodde ikke at jeg var god nok... Men ble med
 i lovsangsteam etterhvert, men forble ellers ganske sløv. Uvitende om at det var 
djevelen som hadde angrepet meg og hadde årsak i dette. Snakk om å gjøre meg blind. Jeg prøvde å ta meg i sammen å be og lese litt i bibelen, men det varte ikke. Jeg strevde i egen kraft og fektet i løse 
luften. Hadde ikke fortsatt det med å være utholdende i bønnen og søke Gud av hele 
hjertet.

Men... da jeg for noen måneder siden som jeg virkelig bestemte meg for å  søke Gud i en desperat situasjon... Da kom Gud på 
besøk til meg ved Den Hellige Ånd. Det var sterkt det. Han fylte med Den Hellige Ånd 
og fjernet sløret fra mine øyne. Den Hellige Ånd er den eneste som kunne tenne ilden på ny i mitt hjerte. Han viste meg at jeg hadde blitt lurt av slangen (djevelen). Gud hadde ikke beveget seg vekk ifra meg. Han 
var alltid der, men djevelen hadde sløvet mitt sinn så jeg ikke orket å be eller lese 
bibelen, og jeg forsto ikke det en gang... Derfor kunne jeg ikke se Gud og kjenne Gud. Jeg brukte jo ikke tid med Ham. Jeg var frakoblet. Men i mitt møte med den høyst levende Gud ble jeg påkoblet kilden.
 Nå er det tent en ny ild i hjertet mitt. Jeg kan lese i bibelen og plutselig triller tårene,
 når Ånden gjør ordet levende for meg. 

Og jeg har hatt noen utrolige opplevelser i det siste. Den Hellige Ånd har vekket meg. Og nå lengter jeg bare etter mer av Gud og 
etter å være alene med Gud hvor jeg kan motta kraft, visdom og det jeg trenger for å leve i Guds ferdiglagte gjerninger. 

Jeg lengter etter at andre skal få møte Gud, hans nærvær og få oppleve fred og frelse, frihet og helse... Jeg vil be for syke 
når anledninger byr seg, og si ja om dører åpner seg og jeg merker det er Guds vilje at jeg skal gå gjennom dem...

Hvor vinden vil bære meg nå aner jeg ikke, men jeg har lagt meg i Guds hender og stoler helt på Ham. Han har kontroll... Og 
det jeg nå hat fått skal ingen noen gang ta fra meg. Jeg skal holde meg til ordet og bønnene. Søke Guds ansikt hver dag. Og min største bønn er : Gud, ta ikke Den Hellige Ånd fra meg... Jeg søker ditt ansikt Gud. Du er pottemakeren, jeg er leiren. Form meg, fyll meg med din Ånd, Led meg 
og la meg vandre i ferdiglagte gjerninger hver dag. Din vilje skje Gud. I Jesu navn. Amen.