«Spør etter Herren og hans kraft, søk alltid hans åsyn!»
«Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre. Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid. Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en
brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham
imot, faste i troen.
1 Peter 5:5-11 NB
Satan vil alltid ta dem som Gud bruker. Du er en trussel for ham, så han legger inn alt han har for å ødelegge deg.
«For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta
på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot
djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og
blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da ombundet med
sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.
Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse.
Vi må holde oss i Guds ord, og pleie relasjonen med
Jesus i bønn og lovsang. Djevelen angriper oss når vi er på det svakeste. Når vi ikke er våkne og fyller oss med ordet. Og når vi ikke holder oss nær Gud, da står vi ubeskyttet og blir et lett bytte for djevelen.
Vi må søke Guds ansikt og være helt tilstede med Gud i
våre bønneliv. Og her dømmer ikke jeg noen... For jeg vet
hvor lett det er selv å bli frarøvet alt det gode, framtid og håp i et blunk når djevelen angriper vårt tankesett og trykker oss ned i motløshet og depresjon.
Dette er en personlig historie, fra jeg var i fyr og flamme til jeg ble frarøvet alt av djevelen og at han sløvet mitt sinn fordi jeg ikke tok på meg Guds fulle rustning... Og
veien tilbake til min første kjærlighet til Jesus hvor flammen ble tent på ny.
I ungdomstiden og ung voksen alder hadde jeg mange sterke opplevelser med Gud og ville leve med Gud og for Gud... Jeg sto på i tjeneste og ble brukt av Gud. Men etterhvert slumret jeg i mitt bønneliv, min personlige tid med Gud ble mindre og mindre prioritert... Etterhvert ble
det jeg gjorde for Gud viktigere enn min personlige tid med Gud. Det var en stor bom i livet mitt... Jeg vet ikke
hvor jeg hadde vært i livet nå om jeg hadde hatt samme iveren etter å tjene Gud hele tiden men samtidig stor iver i å søke Guds ansikt, Hans kraft og å lese Guds ord. Det å ta på Guds fulle rustning, kle meg i Guds kraft fra det høye. Nå har jeg innsett hvor viktig det er og vil ta på
meg rustningen hver dag for resten av mitt liv.
Noe av tingene jeg drev med :
Jeg startet dansegruppe og drama i menigheten. Vi holdt
på i mange år med dette. Jeg var med i lovsangen, ledet ei søndagsskolegruppe, var med i barnekoret, var leder for bibelgruppe, dro alene ned til sarons dal hvor jeg ble
med Jesus Revolution til Sicilia, Italia uten å kjenne en sjel som var med. Der forkynte vi mange steder, ledet mennesker til Jesus, ba for syke, danset og dramatiserte. Jeg var også kristen skolekontakt en liten periode... Jeg elsket å forkynne Guds ord der jeg ble spurt.
DET VONDE VENDEPUNKTET
Jeg kom etterhvert hjem fra en reise i Afrika hvor det hadde skjedd masse under og mirakler. Det var også demonutdrivelser der. Alt dette var jeg med på... Det var spennende, givende og utfordrende...
Der i Tanzania, så djevelen meg som en trussel som Gud brukte til å utrette mye. Men ettersom jeg var blitt sløv i
mitt personlige liv med Gud, ga jeg djevelen rom... Jeg
hadde ikke fokuset mitt på Jesus som jeg burde, men var mer opptatt av tjenesten. Djevelen kunne angripe meg når jeg ikke var beskyttet i bønn og Guds ord... Jeg kunne så mange skriftsteder utenatt etterhvert, at jeg så ikke
viktigheten av å lese ordet. Og det var blitt litt kjedelig. Jeg var ikke lenger ikledd Guds fulle rustning.
Rett før jeg reiste til Afrika hadde jeg blitt spurt om å bli ungdomsleder i en pinsemenighet på Østlandet. Jeg
hadde til og med vært i menigheten og i møte med
eldsterådet i menigheten hvor de sa ja. Og jeg var spent og ville begynne der til høsten det året.
Men da jeg kom hjem fra Afrika ble jeg angrepet fra
djevelen så til de grader. Jeg så det ikke en gang... Djevelen forblindet mine øye, sløvet mitt sinn (så jeg ikke en gang husket på alt det gode Gud har gjort) og han gav
meg motløshets ånd. Jeg gikk inn i en skikkelig depresjon og motløshet. Alt ble mørkt og tungt.
Djevelen kan stjele, myrde og ødelegge for oss når vi ikke er våkne. Jeg fikk også mye smerter i kroppen. Og jeg klarte ikke sitere bibelvers for meg selv heller, siden djevelen sløvet meg. Jeg sluttet i alle tjenester, sa nei til oppdrag jeg ellers ville sett på med glede... Og i stedet for å søke Gud, sluttet jeg helt å be, orket ikke å gå på
møter... og jeg ble sløv på alle måter... Jeg ble påminnet om negative ting fra fortiden og glemte det gode som
hadde skjedd. Djevelen virkelig forblindet mine øyne. Det
ble et slør foran øynene mine, så jeg glemte til og med alt det jeg hadde vært med på av mirakler osv...
Djevelen har kommet for å stjele myrde og ødelegge, og jammen har han stjålet nok år fra meg. Slo meg med dårlig helse, ga meg motløshetens Ånd og stjal gleden og mye mer.
I mangfoldige år forble jeg sløv. Jeg har hatt noen
skippertak innimellom hvor jeg har prøvd å tjene ved
søndagsskolen, og i lovsangen gjennom mange år. Men jeg klarte ikke å finne tilbake til den første kjærligheten til Jesus.
DET GODE VENDEPUNKTET
Gud så meg i min vanskelighet. Det forstår jeg nå, etter jeg kom til å tenke på en opplevelse i en barnehage jeg jobbet i når jeg hadde det som tøffest, før ting begynte å
bli litt bedre. En engel eller Jesus åpenbarte seg for ei lita førskolejente i barnehagen jeg jobbet i... Heller ikke det så jeg som at gjaldt meg. Og akkurat nå kom det opp i minnet mitt, og tårene presser på... Han var der i stormen og jeg så det ikke. Jeg sto i hovedrommet i barnehagen da 5 åringen sperret opp øynene å kikket opp. «Hvem er
den mannen som står bak deg», sa hun. Jeg snudde meg selvsagt og sa: «Det er ingen der». Jenta: « Jo, han står jo rett bak deg». Meg: «Hvordan ser han ut»? Jenta:
«Han er høy og har hvite klær». Resten av samtalen husker jeg ikke. Men jeg tror ikke jeg helt forsto hva hun så... Nå forstår jeg at det må ha vært en engel eller Jesus, og at det kanskje var en beskjed fra oven om at jeg er beskyttet eller har en engel som følger meg.
Etter mye om og men ble livet litt bedre å leve, Jeg reiste et år på bibelskole hvor jeg fant mannen som jeg er gift
og fikk tre barn... tok meg i sammen og ting gikk bedre...
Men gleden og iveren over å be, lese bibelen og tjene Gud ble borte. Alt jeg gjorde ble sånn "ta meg selv i nakken opplegg"... Sløvheten forsvant ikke og ting var ikke som det burde være. Jeg følte at Gud var milevis unna meg... Jeg følte at jeg ikke var verdt noe lenger,
følte meg mislykka og at jeg ikke kunne bidra med noe... Levde lenge i overbevisning om at Gud bryr seg om alle andre, men ikke meg. Trodde ikke at jeg var god nok... Djevelen hadde invadert mitt sinn.
Men ble med i lovsangsteam etterhvert og der klarte jeg faktisk å fokusere litt, men forble ellers ganske sløv og var tilbake til samme sløvhet etterpå... Uvitende om at
det var djevelen som hadde angrepet meg og hadde årsak i dette. Snakk om å gjøre meg blind. Jeg prøvde å ta meg i sammen å be og lese litt i bibelen, men det varte ikke. Jeg strevde i egen kraft og fektet i løse luften.
Klarte ikke å være utholdende i bønnen og søke Gud av
hele hjertet. Strevde bare i egen kraft. Men... da jeg for noen måneder siden som jeg virkelig "måtte" søke Gud i en desperat situasjon... Da kom Gud
på besøk til meg ved Den Hellige Ånd. Det var sterkt det. Han fylte med Den Hellige Ånd og fjernet sløret fra mine øyne. Jeg var blind, men nå ser jeg :-)
Den Hellige Ånd er den eneste som kan sette fri fra djevelens lenker og tenne ilden på ny i mitt hjerte. Han viste meg at jeg hadde blitt lurt av slangen (djevelen). Gud hadde ikke beveget seg vekk ifra meg. Han var alltid der, men djevelen hadde sløvet mitt sinn så jeg ikke orket å be eller lese bibelen, og jeg forsto ikke det en gang... Derfor kunne jeg ikke se Gud og kjenne Gud. Jeg brukte
jo ikke tid med Ham. Jeg var frakoblet. Men i mitt møte med den høyst levende Gud ble jeg påkoblet kilden. Jeg
var nok alene med Gud i rundt to timer i denne desperate situasjonen, og først da kom Han stormende inn i rommet og overrasket meg. Så det var ikke sånn at jeg ba i fem minutter og så møtte Gud meg... Men jeg ga Gud mitt hele fokus, i begynnelsen flakker tankene hit og dit, men når man er vedholdende i bønnen sammenhengende over
tid mister man mer og mer fokus på seg selv og vi får mer og mer fokus rettet mot Gud. I begynnelsen tenker man på ting man skulle gjort, eller man kan bli sulten og går for å ta seg mat i stedet. man kan gå glipp av Guds nærvær om man ikke trenger seg på Gud...
Akkurat som den lignelsen Jesus snakker om i bibelen om han som kommer på natta å banker på ei dør fordi han trenger brød... og fordi han ikke gir seg, men er påtrengende, står personen som bor i huset opp fra senga og gir ham brød selv om det er midt på natta...
Vi må banke på døra... Og vi må ikke gi opp... Vi må være utholdene i bønnen.
Nå er det tent en ny ild i hjertet mitt. Jeg kan lese i bibelen og plutselig triller tårene, når Ånden gjør ordet levende for meg. Og jeg lengter faktisk etter å ha tid sammen med Jesus. Hans nærvær helbreder, setter fri og former oss etter Guds vilje.
Og jeg har hatt noen utrolige opplevelser i det siste. Den Hellige Ånd har vekket meg. Og nå lengter jeg bare etter mer av Gud og etter å være alene med Gud hvor jeg kan motta kraft, visdom og det jeg trenger for å leve i Guds ferdiglagte gjerninger.
Jeg lengter etter at andre skal få møte Gud, hans nærvær og få oppleve fred og frelse, frihet og helse... Jeg vil be for syke når anledninger byr seg, og si ja om dører åpner seg og jeg merker det er Guds vilje at jeg skal gå gjennom dem...
Hvor vinden vil bære meg nå aner jeg ikke, men jeg har lagt meg i Guds hender og stoler helt på Ham. Han har kontroll... Og det jeg nå hat fått skal ingen noen gang ta fra meg. Jeg skal holde meg til ordet og bønnene. Søke
Guds ansikt hver dag. Og min største bønn er : Gud, ta ikke Den Hellige Ånd fra meg... Jeg søker ditt ansikt Gud. Du er pottemakeren, jeg er leiren. Form meg, fyll meg med din Ånd, Led meg og la meg vandre i ferdiglagte gjerninger hver dag. Din vilje skje Gud. I Jesu navn. Amen
«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.»
Matteus 11:29
Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!
Paulus’ brev til romerne 12:12
